Små bølger…

Nytt år. Jula er over og snart er det visst jul på ny. Iallfall hvis tiden skal fortsette i dette tempoet. Jeg visste det var gått en stund siden forrige blogg, men at det var 6 måneder, ja et halvt år, det kunne jeg ikke drømt om. Bloggermamma bare forsvant..

Sejente, ålejente, krabbejente, sittejente, ståjente, gåjente. Ja iallfall nesten ved sistenevnte. I det siste har jeg sett hvordan helt ordinære dagligdagse ting kan brukes til så mangt. Bordet foreksempel. Det er godt å ha for et par ustøe 9-måneders føtter..

Pappajente, mammajente, namnamjente, takktakkjente, derjente. Før snakket jeg til den lille. Nå snakker jeg med. Nysgjerrigjente, smakejente, grøtjente, middagsjente, tannejente, bankejente, tullejente,bokjente, klemmejente. Alt dette har skjedd på en-to-tre. De sa tiden gikk fort. Jeg tror ikke på ting de sier før jeg ser det selv. Nå vet jeg.

Passepåmamma, matemamma, reisemamma, trillemamma, byssemamma, sove(?)mamma. Hvor ble det av bloggermamma? Sannsynligvis forsvant hun et sted mellom studiemamma, eksamensmamma, jobbemamma, kjøremamma, samboermamma, vennemamma og mammamamma. Kan du klandre henne?

..Så sitter jeg her og mimrer, og i et aldri så lite entusiastisk øyeblikk tillater jeg meg selv å broadcaste en gammel video jeg mekket sammen for et års tid tilbake. Så fine tider det var! Nei, så er kanskje ikke bildene av den beste oppløsningen eller av de klareste farger. Heller er ikke alle hårsveiser og smil alltid på sitt beste,(ja, jeg snakker om meg selv), men kvalitet i øyeblikkene; DET er det!

07.10.2007

Etter uker med hektisk kakebaking, stryking av duker, dresser, bunadskjorter, og vi alle sammen hadde kommet oss vel hjem til nord, var det endelig klart for dåp. Det var en søndagsmorgen i det vakreste av oktober med dunkelmørk himmel og sjarmerende rim på bakken. En riktig fin dag i grunn. Lille solstråle hadde drømt sine dypeste drømmer i pappas gamle sprinkelseng og var riktig i godt humør da hun pyntet seg til sin store dag.Vel fremme i kirka fikk lille Solstråle på seg den hjemmelaga dåpskjolen oldemor heklet på sine yngre bestemordager. Ja, for den hadde nemlig pappa og flere til brukt den gang da de var små.

Sløyfene ble knytt og kirkeklokkene ringte. Det var fem småtroll som skulle bæres til dåpen denne dagen, og lille Solstråle var nummer to i rekka. Forfjamselsen ble stor hos lille Solstråle da det ble hennes tur og ei fremmed dame med krage rundt halsen la hånden sin på hodet hennes. Lille Solstråle protesterte med et skarpt hyl, men vips var det over og hun var døpt i hellig vann. En fin tradisjon hadde nådd nok et ledd i slekters gang.

Etterpå var lille Solstråles aller nærmeste samlet for å feire den fine dagen med middag, brus og kaker. Hvis sant skal sies, så det ble en strevsom dag for hovedpersonen selv, så lille Solstråle avstod fra elggryte og iskremdessert til fordel for mammamelk og en god lur. Det var en ytterst blid liten Solstråle som litt senere våknet for å bli sjenket de fineste gaver og lykkeønskninger på sin store dag. Både skjeèr i sølv, smykker i gull, eventyrbøker, album, sparebøsser, de peneste rammer, klær og mere til ble pakket opp. Til og med den store barnesangboka var pakket inn i sitt fineste papir, og lille Solstråle kunne glede seg over mange kommende sangstunder fremover. Det var jo hele 260 nye barnesanger å lære seg!

Etterhvert seig mørket på, og så kom kvelden. Lille Solstråle ble ønsket til lykke på ferden fremover i livet og kysset hadebra og godnatt av alle sine gjester, før hun inntok pysjamas og pappas fine gamle sprinkelseng igjen. Det var mange inntrykk for den lille som skulle fordøyes, og på et blunk var hun i drømmeland. En trøtt liten kropp fant sin nattero, og en sliten mamma og pappa fulgte i hennes spor for kvelden. Deretter ble stjernene tent, det ble natt og en strålende dag ble gjort om til vakre minner..

Dagen i dag har vært en fin dag. Amalie har vært hjemme sammen med mammaen sin, mens pappa har vært flittig student og møtt til de berømmelige dumåikkegåpåskolenmenvelgerselv-forelesningene på universitet. Hjemme har vi både sola oss, lekt, gjort litt skolearbeid og sovet litt. Iallfall Amalie. Mor i huset benyttet den rolige stunden til å mimre litt. Fotoapparatet er en fin ting igrunn. En nyttig liten sak som klarer å fange de vidunderligste øyeblikk og holde fast ved dem. Flott, så glemmer jeg aldri de vakreste blomsterbuketter, størrelsen på det nyfødte barnet eller de orange høstdagene i oktober. Bildene og vakre minner er der. Både sommerminner, varme vårdagsminner og attpåtil koselige juleminner. Man kan lissom både titte, studere, mimre og beundre. Ja, også kan man jo skjemmes litt iblant da. Så er det tid for minnene å bli lagt bort og glemt for en stund, for så å bli tatt fram igjen for kanskje å spre varme en kald vinterkveld i desember…

30.08.2007

Torsdag igjen. Klokken nærmer seg tre og det er tid for mamma, pappa og lille Solstråle å vende barnevogna i retning av svømmehallen. I dag skal det svømmes. Iallfall for lille Solstråle. Mamma og pappa skal bare fungere som en form for badende livvakter. Vel fremme og ferdig i garderoben får lille Solstråle påfyll av mat. Viktig for den lille å ikke være sulten når hun skal bade. Hva som hendte med at man ikke skal legge ut på svømmetur rett etter et måltid vet jeg ikke, men lille Solstråle er iallfall blid og opplagt. Det er det viktigste.

Hjulene på bussen de går rundt og rundt, alle barna plasker og vi gikk oss over sjø og land. Lille Solstråle også. Vi danner sirkler, går i ring, hopper opp og ned, plasker, synger og koser oss. Et stort glis ligger på lur hos lille Solstråle. Utrolig hvor spennende det var å bade og særlig det å hilse på andre små, på sin egen størrelse. Svømmeturen blir lang, men tilslutt sier instruktøren at nå er det tid for å gå i land. Hun legger til at neste gang skal lille Solstråle og de andre små få prøve seg på å dykke. Atmosfæren av spente voksne kan føles i rommet. Så vinker alle barna.
Vel dusjet og påkledd får lille Solstråle nok en skvett med melk før hun smilende blir lagt ned i vognen sin. Ferden går hjemover. Lange svømmeturer krever lange lurer, og iløpet av sekunder har vogna vugget en sliten, men fornøyd liten svømmer vakkert i søvn…

En fin dag tilbrakt sammen med en strålende baby og en flink pappa er over. Senga venter, men litt musikk først gjør godt. Goo Goo Dolls er ikke å forakte og med litt intriger fra One Tree Hill på kjøpet blir det hele suksess. Virkelig godt at Isabell og hennes unike evne til å lage slike fortryllende vidoer finnes. Takk til deg. Du får oss til å glemme den bortkastede nrk-lisensen og gjør fredagskvelden til en helaften.

25.08.2007

Solen skinner og nok en lørdagsmorgen gryr. Men dette var ingen vanlig lørdag. Denne dagen skulle brukes til noe spennende. Vi skulle nemlig speide etter løver, sjimpanser og kenguruer. Vi skulle ta en titt i arrester, røverhus og smake på bakerens deilige boller. Videre skulle vi på sjørovertokt, besøke forheksede hus og speide etter pirater. Det var spente barnemager fulle av forventninger som satt seg i bilen for å dra til dyreparken. Vi voksne var også spente. Det var en fin dag hvor det var både søstre, kusiner, døtre, tanter, mødre, nieser, gudmødre,en svigerinne, en svoger,to forlovede, en onkel og en pappa samlet på et brett. Ja, også var det noen bestevenner.

Tiden fløy i ett med ivrige barneføtter og slitne voksensko. Synd skomaker Andersen ikke var hjemme igrunn, vi kunne nok hatt bruk for litt skomaking. Gjerne litt fotmassasje også, men det hadde vel vært for mye forlangt fra en stakkars gammel skredder. Vi dro heller føttene med oss og besøkte tigerens rike, dro til Afrika og seilte ned Nilens bratteste stup. Du kan tro vi var våte da vi gikk i land, stolte over å ha overlevd den eksotiske turen på bøljan blå. Ikke alle var fullt så høye i hatten da vi nærmet oss trollskogen. Her fantes både trollkjerringer, trollgubber og for ikke snakke om flerhodete troll. Jomingen deres kunne høres lang vei, så turen ble kort, og vi tok en annen vei. Det hendte vi ble sultne, og da kjøpte vi litt mat på veien. Alt fra boller, pølser og vafler gikk straka vegen rett ned i magesekken. Usunt sier du? Det får da neimen meg være lov å koste på seg en belønning etter den farlige og spennende ferden vår.

Dagen fløy avgårde og tilslutt ble det kveld. Sabeltann dro hjem å la seg, røverne gjorde seg klare for nok en berikende natt og løvene snorket. Vi andre fant til slutt veien ut av parken. Søstrene, kusinene. døtrene, tantene, mødrene, niesene,gudmødrene, svigerinnen, svogeren, de to forlovede, onkelen og pappaen frydet seg over alle opplevelsene denne dagen og snakket ivrig sammen om flotte gevinster, karuseller,rotete røvere, strenge tanter, snille politimestere, skumle pirater, søte kenguruer, morsomme aper og fargerike skravlepappegøyer. Det hadde virkelig vært en fin dag med mange flotte opplevelser. Det var ingen tvil om at dette skulle gjentas ved en senere anledning. Slitne, men dog litt motvillige vendte vi omsider snuten hjemover. Alle seks.

Jeg våkner av en slags trøtt pludring fra barnesenga på rommet vårt.Fortumlent og trøtt går jeg ut av senga og henter lille Solstråle ut av senga si. Klokken er ti over halv fire på natten og det er tid for nattmåltid for den lille. På vei bort til senga går pludringen hennes over til utålmodige “gimegmatenminnålyder”så jeg skyndter meg tilbake med henne over i storsenga hvor matstasjonen åpnes i all hast, halvt i ørska. Full av energi og livskraft suger hun i seg den livsgivende morsmelka. Fint det. Bare synd det er gal tid på døgnet . Vi skulle jo ha sovet nå. Det ser ikke ut som hun er ferdig med det første…I håp om at det allikevel skal gå fort før hun sovner igjen tenker jeg på hvor godt det hadde vært å sove hele natten gjennom. Det er nesten som jeg har glemt hvordan det var å sove en hel natt uten avbrudd. Trøtt og fortumlet tenker jeg at jeg gleder meg til amming og nattevåk er over. Gleder meg til hun blir stor og kan lage seg mat selv. Mens hun ligger der og slurper i seg melken kommer jeg til å tenke på hvordan livet var før. Det var så enkelt. Jeg hadde ingen forpliktelser. Kunne leve mitt eget liv. Det var kun meg og videre bare meg selv å ta hensyn til. Eller la være. Alt som falt meg inn kunne jeg ta meg til. Det var jo bare jeg som ville fått smake på eventuelle konsekvenser. Slik er det ikke lenger… De spurte meg om dette da lille Solstråle var på vei. “Er det ikke tidlig? Har du virkelig levd livet ditt?”…

Tankene vandrer videre tilbake til de gamle dager hvor det bare var meg. Inni hodet mitt blar jeg i de tilbakelagte kapitler. De fleste av sidene er fargerike, fulle av minner om vennskap, lek og morro. Noen av sidene er likevel rablet til. De ser gråe og triste ut. Heldigvis er det ikke så mange av dem. De ble nok bare til etter en kjedelig dag på skolen eller en mislykket tur ut på byen. Jeg tenker videre tilbake på livet jeg levde for et drøyt år siden. Helger fulle av morroheter og det som hører med. Seine kvelder med voksenbrus og hurramegrundt-byturer i de sene nattetimer. Det var fine tider med mange festligheter. Nå er de erstattet av nattevåk og barnegråt…

Den energiske glupsingen fra Solstråle begynner å gi seg nå. Øynene ser tunge ut. Hun titter opp på meg med de mørkeblå dype øynene sine og gir meg et vagt, men dog tilfreds smil før øynene faller igjen. Hun ligger i armene mine og sover sin uskyldigste søvn. Så skjør, så nydelig, så vakker. En sterk trang til å beskytte henne oppstår og jeg nøler før jeg reiser meg opp for å legge henne i sin egen seng igjen. Vil bare verne om henne, holde henne og ha henne nær meg. Jeg ser på henne mens hun sover. Hun har virkelig snudd opp ned på både døgn og liv. Hodet mitt våkner og med ett vil jeg ikke at hun skal bli stor. Ikke enda. Vil bare holde fast ved denne stunden litt til. En dag skal hun bli stor. Da skal hun bli selvstendig,voksen… Mer nattevåk og den slags ? Ja, for dette er ikke dagen for lille Solstråle å bli stor på. Først skal jeg klemme henne,kose henne , elske henne og være bunnløst glad i henne..- som den lille solstrålen hun er nå.

Jeg vil så gjerne svare dem. De som spurte. Jeg har virkelig ikke levd livet. Jeg har ikke det. Ikke før nå…

Vanskelig dette. Å blogge. Aldri før har jeg blogget, men øvelse gjør mester. De sier så iallfall. Isåfall får jeg bare blogge masse, slik at jeg blir flink. Det vil kanskje ikke gi noen mening, men det var kanskje heller aldri meningen. Ikke enda iallfall. Jeg blogger bare for å øve. Å skrive dagbok var jeg flink til engang, da rablet jeg ned mine dypeste drømmer og fjortisønsker som perler på en snor. Snoren holdt seg og ingen rotet med den. Ikke sånn som man kan rote med en blogg iallfall. Surfe i den foreksempel. Kanskje er det derfor det er så vanskelig å blogge? Fordi det er så mange der ute på brettet sitt?Vel…surf gjerne for min del, men husk at bølgene her er små…